ERINDRINGER

Den makeløse jord
210x170

Artist statement

En malers glede er å la følelser og assosiasjoner flyte fritt i arbeidet med bilder. Sanser, drømmer, erfaringer og erindringer er små fortellinger om hvem vi er og vår plass på jorden.

ERINDRINGER 

Siri Meyer

Sæbøvågen ligger på Radøy på vestkysten. En dag i 1989 kom en fremmed kar kjørende på den smale veien gjennom det lille tettstedet. Han hadde sterke armer og en veltrimmet mustasje. Ikke lenge etter la folk merke til at det var kommet et nytt hus i skråningen ned til fjorden. Det ble liggende lavt i terrenget, i ly for stormkastene fra havet. «John Petter Havnerås», står det på dørklokken. «Atelier.»  

Forunderlige ting skjedde også på nabotomten. Et nedslitt våningshus ble forvandlet en skinnende juvel, og høner og fasaner spankulerte stolt omkring som om de befant seg i Edens hage. Herfra gikk det en sti ned til atelieret. Den ble kalt «Sellanraa». En aldri så liten hyllest til Isak Sellanraa i Knut Hamsuns roman Markens grøde.

Det sublime

Første gang jeg besøkte atelieret i Sæbøvågen var på slutten av 1980-tallet. Det må ha vært kaldt, for jeg minnes to katter som lå sammenkrøpet i varmen fra vedovnen. Atelieret var fylt med bilder i ulike stadier, noen var under arbeid på staffeliet, andre var stuet sammen i stabler. Mange av dem var landskapsmalerier. Jeg husker særlig Demring (1986), et fjordlandskap i monumentalt format. Det henger fremdeles på veggen i stuen min.

Det var romantikken som oppdaget skjønnheten i den ville og uberørte naturen. Mennesket er prisgitt naturens krefter. Det finnes noe som er større og sterkere enn oss, som vi både ærer og frykter. Kunstnerne lot seg overvelde av naturens storhet; de malte isbreer og fossefall, øde fjellvidder, bølger som knuser båter til pinneved. De kalte denne kunsten for «opphøyet» eller sublim.

På 80-tallet erklærte mange kunstteoretikere malerkunsten for «død». En kunstner burde heller bli filosof og arbeide med ideer og konsepter. I denne diskusjonen dukket det sublime opp igjen, men nå i en litt annen betydning. Det var det formen, ikke innholdet eller motivet som var viktig. Og særlig den som ble skapt av avantgarden; et begrep man lånte fra militær terminologi. Avant garde betyr «fortropp» på fransk; en liten gruppe med elitesoldater sendes ut i felten for å rekognosere i forkant av hærens fremrykning. Også i kunsten dreier det seg om å utfordre grenser. Avant garden bryter ut av de rådende konvensjoner og gir oss et glimt av nye og ukjente dimensjoner ved tilværelsen.

Demring kan leses som en kommentar til denne diskusjonen. Maleriet viser ikke bare frem en sublim natur. Kunstneren har frigjort seg fra den direkte representasjonen av den ytre virkeligheten. Formspråket er forenklende og abstrakt.  Både havet, himmelen og svaberget er malt i samme brune farge. Midt i alt det brune ser vi en tynn, blå strek som deler det 2 meter lange lerretet i to deler som speiler hverandre. Blåfargen utmerker seg med en egen intensitet. Lyset synes å komme innenfra, fra en ukjent kilde, skjult i det brune mørket.

Sinnets bilder

Havnerås kan kunsten med å bygge komposisjoner. I Demring ble malingen smurt på lerretet, lag for lag. Den etterlot seg fysiske avleiringer i overflaten. Man kan formelig kjenne på fargen; den har taktile kvaliteter som materialitet og tekstur. I Demring minner det brune om glødende lava som har presset seg opp av jordens indre og stivnet.  

Når vi besøker atelieret i Sæbøvågen i dag, er det som å komme inn i en helt annen verden. Bildene er lette og lyse og har gjerne varme farger: gult, rødt, oransje. Se bare på maleriene Erindring og Malerens stjernelys på utstillingen, som er utrolig vakre. Ifølge persepsjonspsykologien opplever vi varme farger som nære, i motsetning til kalde farger som trekker seg tilbake.

Maleriet med tittelen Den makeløse jord, som er et av de største på utstillingen, utmerker seg med en særlig raffinert fargesetting. Oljemalingen avsettes fremdeles lagvis, men penselstrøkene er ikke pastose. De kan være florlette og transparente, slik at fargene under skinner gjennom og gir luft og dybde. Komposisjonen er åpen og fragmentarisk; det finnes ikke noe felles billedrom. Vi får en fornemmelse av flyt og flyktighet. Dette minner oss om drømmen, hvor bilder, tanker, lyder og følelser passerer gjennom sinnet mens man sover.

I maleriet drar vi kjensel på ulike ting; en fugl, antydningen av et menneske med bare legger, et dyr, en stor stein, osv. De gir ingen sammenhengende eller narrativ mening. Det virker som om plasseringen er mer tilfeldig. Akkurat som i drømmen. Det vi har opplevd samme dag kan aktivere erindringsbilder fra opplevelser vi hadde som barn. Hjernen er hyperassosiativ og assosierer nokså fritt rundt i hukommelsen vår. Når vi sover er det ingen sanseinput utenfra, så hjernen kan gjøre hva den vil.

Drømmer er hjernens måte å bearbeide tanker, hendelser og følelser. De aktiverer minner og forestillingsbilder som det enkelte mennesket har. Derfor er de genuint personlige. Men det finnes også kollektive drømmer, som springer ut av felles, kulturelle erfaringer. Eksempel: bilde av den bysantinske kirken La Cuba bysantina som ligger i Alkantara-dalen på Sicilia.  Den er bygget på 900-tallet og ruinene ligger vakkert til med vulkanen Etna som bakteppe.

Sansning og affekt

John Petter Havnerås lager vakre og behagelige bilder. Vi kan lene oss tilbake i godstolen og nyte det vi ser. Men et verk kan også skape intense følelser eller affekter, som det heter i nevroestetikken. Affekter er en form for overføring eller fri flyt av livskraft eller energi som kommer utenfra og strømmer gjennom oss. De fanges ikke alltid opp av bevisstheten. Like fullt kan de ha en skjellsettende virkning, både kroppslig og intellektuelt. Affekter genererer rystelser som kan rokke ved inngrodde forestillinger og sette tankene i bevegelse.